Den ukule kristendommen
De siste ti årene av mitt liv har jeg vært ungdom. På de fleste punkter en ganske normal ungdom. Jeg har spilt en hel del fotball, reist meg for eldre på bussen, kjøpt meg iPod, samt skulket litt skole i ny og ne. Og sikkert mye annet som ansees som normalt.
Men å være med i en kristen ungdomsklubb i ni år - det er ganske enkelt ikke normalt!
Det hele begynte i 7.-klassebrakkene på Presterød barneskole for ti år siden. Åtte utvalgte representanter fra ungdomsklubben Kuffen trappet opp med den nødvendige informasjonen. Og neste fredag var stort sett hele kullet samlet til disko på Solhaug. Entusiasmen var stor - i hvert fall i to og en halv uke. Da falt alle som syntes kristendommen var litt ekkelt av, mens de som enten hadde eldre søsken i klubben eller rett og slett tålte fem minutter lange andakter, ble igjen for å se an fortsettelsen. Noen ble i et halvt år, andre i tre år.
Og noen svært få ble værende i ti år.
I løpet av disse ti årene, gjennomførte jeg ungdomsskolen og videregående med noe ulik eleganse. Og parallelt med dette brukte jeg god tid til å finne ut av mitt kristelige ståsted. Jeg landet på ikke-kristen, men jeg har likevel en viss kjærlighet til religionen. Den presenterte meg jo for de jeg ser på som mine nærmeste venner i dag. Både kristne og ikke-kristne - i tilfelle det skulle bety noe.
Etter hvert som årene gikk, tilegnet jeg meg diverse verv innenfor ungdomsklubben. Om noen skulle tro at dette kom som følge av gode prestasjoner eller bra innsats for miljøet, tar de dessverre feil. Jeg er redd det kom som følge av mangelen på flere personer å velge i. Og slik var det også da jeg tok over som hovedleder, bare et par år tilbake i tid.
Blir ikke det litt feil? At han som ukristen kunne sjefe nærmest fritt over en kristen ungdomsklubb med dalende medlemstall? Noen og enhver hevet nok øyenbrynene og stilte seg disse spørsmålene.
Men årsaken er at det fantes ingen andre. Og om det gjorde, så var ikke de kristne de heller. Det er i grunnen ikke så mange som er kristne i Kuffen, merkelig nok. Folk biter i seg det kristne budskap uten problemer, men det er ikke derfor de trekkes til Solhaug hver uke. Det er på grunn av fellesskapet, vennene de har der, for ikke å snakke om den eminente muligheten til å få ledd fra seg skikkelig. Det går sjelden en kveld uten at minst tre-fire kuffiser ligger og spreller på Solhaugs nybonede linoleumsdekke.
Slik det ser ut nå, synger nok Kuffen på siste verset. Og det rundt et halvt århundre etter at klubben ble stablet på beina. Kristendommen står ikke særlig sterkt lenger, verken i Kuffen eller utenfor.
Det føltes ikke særlig godt å - som kaptein - forlate et synkende skip, slik jeg gjorde denne sommeren. Det står heldigvis ikke om liv og død - for medlemmene, altså. Men det er likevel vondt å se en frisk, rusfri og trygg ungdomsklubb halte seg videre, og virkelig slite med å danne et styre. I skrivende stund består Kuffen kun av et styret på syv, hvorav en av dem er betalt prest fra Søndre Slagen kirke. Ingen ytterligere medlemmer.
For ti år siden - til sammenlikning - dannet Kuffen et eget rekrutteringsteam på åtte personer. De hadde en leirkomité på ni personer, og utover styret på syv, fantes det opptil ti gruppeledere som ble gitt diverse ansvar. I tillegg stod det yngre krefter klare til å besette enhver ledig rolle, så fort noen flyttet fra byen. Det var tider, det.
Hva som konkret har forårsaket det som fort ser ut som Kuffens død, er vanskelig å gi noe godt svar på. Kanskje er det fordi klubben balanserer et sted midt mellom det ekstremkristne og det jeg vil strekke meg til å kalle "et ikke helt rusfritt miljø - mildt sagt". Kanskje har vi som ledere ikke maktet oppgavene våre?
Kanskje har det noe å gjøre med at ikke vi slipper til på skolene? Nei - vi får faktisk ikke lov å tilby 7.-klassinger et rusfritt ungdomsmiljø med et temmelig diskret kristent verdisyn. Barn og ungdom skal skjermes fra slikt vås! Snakk om å bli utsatt for fare.
Dét er i hvert fall én av hovedårsakene til at rekrutteringsarbeidet har blitt så som så de siste årene.
Som erstatning forsøkte vi å ha konfirmanter hos oss. Som et ledd i deres konfirmantopplegg. Og det morsomme er at disse fjortisene med rumpa bar, "Fuck off!"-T-skjorte og kondomer viftende i fleisen på deg - ja, så har de det fantastisk gøy på Kuffen. Mulig de er utspekulerte, men de faker ikke slike smil og latter uten at det ligger noe i det.
Likevel - på tross av gjentatte beskjeder om at "det er bare å komme tilbake!" - så forsvinner de like fort som de kom. Og ser vi dem igjen - ja, så er det ren og skjær tilfeldighet. Gjerne utenfor Sofus klokken 22.53 på en tirsdag. Og gjerne med både røyk og snus stappet inn i kjeften.
Det er i slike øyeblikk jeg innser at Kuffen absolutt bør eksistrere, men samtidig at vi fremdeles ikke har funnet formelen for hvordan dagens ungdom lar seg fenge.
Men av ungdommen kan vi kanskje ikke forvente noe mer? Min punktvise bønn til allmennheten nå, er som følger:
· Ikke la det barne- og ungdomsarbeidet som Kuffen holder på med, gå til grunne.
· Ikke la det kristne verdisynet lure dere - man taler ikke i tunger, man får ikke ukentlige anfall som følge av overraskende møter med Gud, og man roper ikke "halleluja!" etter annethvert utsagn.
